Jeg sitter her med plastikkaffi og en gul sydvest, samt Dylan-gjendiktningen til Vold, Damer i regn. Foran meg en papirrefleksjon over Claus Beck-Nielsens biografi, skjermen er blank, fingrene tørre.
Det finnes alltid ansikt å savne, men savnet springer kanskje mer fra mørke punkter i kroppen enn fra individuelle særtrekk. Som om savnet var en maske som avdekker en annen maske. Jeg kunne gått til kafeen hvor du sitter, drukket av det samme glasset, men igjen, savnet er for stort eller skjevt til at det kan mettes. Nettene kunne vært vakre og langsomme, vi kunne snakket om årtier, og det kunne vært en klang i meg som unevnelig fastslo at alt var perfekt, nærmest verneverdig, men likevel får ikke kroppene våre sove i fred, øyelokkene forvitrer i natten
No comments:
Post a Comment