Marken er tung av vinter og glemsel, jeg har et nattog som ikke slutter slynge seg rundt i kroppen. Tilslutt sender jeg noen ord, og jeg vet ikke om det er fordi jeg har to glass vin under huden, som surkler rundt i årer og arterier og gjør hjertet mer enn gjennomsnittlig varmt slik at jeg glemmer at det er en hul, todelt muskel, en overvurdert størrelse, eller forbindelse mellom mennesker.
Jeg har vært inne hele dagen, lest noen av Sylvia Plaths 639 Letters home, skrevet til E at kroppen er tynget av rallende godstog, av ferjer og barn som ikke får sove om natta, og svaret er kjøtt, fett fårekjøtt som tetter kanaler og tanker, og jeg tror på det jeg skriver til A om at intellektet surner akkurat nå, og at jeg savner byen, jeg savner min tomme leilighet med oppvaskruiner fra et middagsselskap, og med passe utsikt ned til byen, skjermet og tilstede på samme tid. Gleder meg til å dra beigemykt, nytt sengetøy på soverommet, og sette ut skåler og kopper som nye av året, av og til har jeg lyst til å flytte, finne nye rom, og skriveutsikter, ikke bare være tvunget til å la øyne hvile mot en mikroskopisk skog og vinduene fra Hospicet, men nå er jeg fornøyd, fornøyd som når jeg venter gjester og telysene danner små øyer av gull og innside, utside forvrenges og veksles, byen blinker inn i rommet, og rommet speiler seg i byen, stemmen som fyller stuen er aller snarest din.
No comments:
Post a Comment