Saturday, June 18, 2005

Gare St. Lazare

ikke et bilde, ikke noe kan kalle det tilbake, baren har flasker på en lang rekke, innholdet glir ned i kroppen, drar med seg språket, mitt ansikt får ekko i ditt, vi faller tilbake i opprinnelige posisjoner. Vi konfererer med ansiktene til menneskene bak forhandlingsbordene, blikket farget med teaterhvitt.

Små ruiner av oss. Sorte kjønnshår på et avrevet laken, telefonbeskjeder skriblet med blyant. Jeg har fortsatt et hudrift der hvor bandykøllen streifet fire fingerknokler.

Og ikke noe av dette er egentlig trist. Jeg går gjennom fotografiene, du hviler hodet ditt i parken på Nygårdshøyden, kiler søsteren min så hun blottlegger blåbærtunge og røde tenner. Et bilde av de hvite korsene ved D-dagsstrendene i Normandie. En serie lyder bringes tilbake, noen som hadde seg på Omaha Beach, noe med det smakløse ved USAs monument over seg selv. Mellom bildene konserveres linjene, noe du puster meg inn i øret, en frekk kommentar, en irettesettelse, en av dine skarpe kommentarer.

Pusteevnen svekkes om natten. Det hvite nattøyet har flekker av fargeløs, salt sekret, varmen utenfor kan ikke skilles fra soverommet. Du arbeider repetitivt med det samme motivet. Øynene mine er festet mot det røde i radioens tallkronologi. Her i det ordløse forsvinner vi kanskje. Jeg kunne nå deg med hånden, arbeidsbordet er seksti centimeter fra madrassen. Fingrene finnes ikke lenger i synsfeltet, kroppene utenfor hverandre.

Det skarpe arbeidslyset. Jeg velger det ikke vekk, hodet er tungt av det søvnige, tankene bare flyktige. Jeg kunne valgt et annet rom, lukket dørene, sovet i den tomme gjestesengen, men jeg blir liggende, observere deg arbeide, vake mellom søvn og en slags sløret våkenhet.

Tegningen din av øyet som kamera, blandingen mellom abstrakte momenter og det klare øyet på et lerret. Et klart minne av toget som forsvinner, alt som er igjen, en flekk, lukkertidene konserverer bare en høyrearm som vinker.

1 comment:

a jour said...

Ny ham, men like fint å lese.